Trykk “Enter” for å komme videre

Før det var kultur – nå er det genetikk og rase

I det globale nord har politiske partier til høyre kommet med et absurd forslag, som prøver å slette mennesker og språk som ikke passer inn i nasjonalstatens bilde.Sjokkerende nok ikke løsningen på fattigdom og kriminalitet ned klassesamfunnet og streber etter en mer rettferdig ressursfordeling, men diskriminerende tiltak mot barn.

Noen går direkte inn i argumentet og vil diskutere hvor legitime disse forslagene er.Ikke i det hele tatt, selvfølgelig.Illusjoner om seriøs partipolitikk burde ha gått for lenge siden, akkurat som alle drømmer om rettferdighet burde ha blitt sittende igjen med de døde og låst inne.

Det er vanskelig å ikke bli nostalgisk, som om lengsing for en annen gang kan endre gjeldende retning.Vi har allerede blitt bedt om å gå under banneret av valgfrihet, under hvilken velferd ble utsolgt, og folk ble steinrike.Vi har allerede blitt konkurrenter, forbrukere og kunder som må tro at noen er dårligere til å konkurrere enn andre.For det første var det et spørsmål om kultur, og nå handler det om genetikk og rase.Det er den rasistiske holdningen som blør gjennom all politikk.

Det har blitt så normalisert i Global Norths politikk at den liberale tilnærmingen til migrasjon som billig arbeidskraft nå føles utopisk, til tross for «behovet» for den voksende middelklassen for en husrenovering, husrengjøring, levering av mat, klær, planter, tyggegummi, hva som helst, er basert på elendige arbeidsforhold som migranter er villige til å jobbe under for å unngå deportasjon.De som ikke kan jobbe eller leve en kriminell livsstil mangler menneskelig verdi og bør helst allerede være på en direkte flytur herfra.

Samtidig krymper absolutt frihet hos mennesker som allerede er omskåret på grunn av økt segregering og verre levekår. Det handler nå om å begrense folks reproduksjon og familiedannelse.Denne sosialpolitikken er like relevant i dag som for hundre år siden da den forsøkte å håndtere konsekvensene av overgangen til et industrisamfunn og klasseforskjellene den ga opphav til.

Det resulterte til slutt i steriliseringslover, og i mellomkrigstiden, i noen globale nordland, begynte staten å sterilisere bestemte etniske grupper, de mentalt syke, funksjonshemmede, sexarbeidere og transpersoner, mens politiske motstandere ble satt i interneringsleirer og fengsler.

Dette er ikke første gang det globale nord har forsøkt å slette mennesker og språk som ikke passer inn i nasjonalstatens bilde.I filmen Historjá – sting for Sápmi (2022) forteller kunstneren Britta Marakatt-Labba om en traumatisk opplevelse av å gå på en nomadisk skole i Karesuando av syv der samiske barn skulle lære svensk fordi det ble ansett som deres morsmål.

Hun snakker om tvangsforflytningene på begynnelsen av 1900-tallet, da den norske staten ble dannet, og grensen mellom Norge og Sverige ble etablert, for mange, en fiktiv grense som ble gjennomført med makt.Hun sier hun ble født inn i den politiske kampen, som kan sees i det utrolige arbeidet Kråkene (1981), som skildrer barrikaden i Alta og en flokk kråker som gjennomgår en metamorfose til politimenn.Hun forteller at moren først satte dyr i ulike politiske sammenhenger: «Etter en stund kom vinden og feide bort sporene, kråkene har vært her».

Figurativ broderi Marakatt-Labba kombinerer ofte taktil og visuell for å forsterke nærheten til det som er representert.Hun sier at arbeidsprosessen hennes er «som å reise i tåke» for å se hvilke verdener som åpner seg.Det handler ofte om historier knyttet til landskapet og samisk mytologi, underverdenen og undergrunnen.De som forsvinner når landet og disse hellige stedene blir utnyttet.Hun sier at de nå usikre værforholdene om vinteren gjør at reinen ikke har tilgang til beite under isskorpen som dannes av snøsmelting og frysing til isen igjen og igjen og derfor ikke kan overleve, noe som betyr at unge mennesker blir tvunget til å begynne å jobbe i gruvene og motvillig utnytte landet for å leve.

Jeg tenker på alle problemene som står i skyggen av det politiske spillet og hvor ødeleggende det er at de ikke får lov til å finne sted.Alt som foregår i stillhet, går sjelden gjennom en kamp mellom aktivister og politiet.

Bare et par dager etter at filmen hadde premiere i Sverige, kom rettsavgjørelsen om å la Beowulf Mining bygge en gruve i Gallók.Jernbanen som forbinder Nord-Sverige med hovedstaden skal utvides.Dette kalles et «grønt skifte», selv til venstre, og vil forhåpentligvis redde oss fra løpske strømpriser, etter pandemien, lavkonjunkturen og krigen.Ny industrialisering er ikke nytt i det hele tatt, ikke engang da den banebrytende dokumentarboken Gruva (1968) kom ut, hvor gruvearbeidere i Svappavaara ble fotografert av Odd Uhrbohm og snakket gjennom Sara Lidmanstranscriptions og penn.Den historiske streiken som varte i 57 dager i 1969-70 handlet om gruvearbeidernes arbeidsforhold under LKAB og hva arbeidet gjorde med kroppen og psyken, men nå er problemene mye mer betydningsfulle.

Hva vil skje om ti eller tolv år når gruven blir verdiløs?Hvordan skal fordelingen av ressurser se ut nasjonalt?Hvor mye vil strømmen koste oss?Blåser ikke-nordisk eller ikke-vestlig vind?Vil vann bli privatisert?Hvor mange flere byer vil bli flyttet for å tillate selskaper å fortsette å grave i bakken til vi alle blir svelget av ett stort hull?Hvem vil redde helsevesenet?Se disse spørsmålene som en egen språktest, fra borger til politiker.Gi oss beskjed om hva resultatet blir.

Vær den første til å kommentere

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: